mandag 8. januar 2018

Total War: Shogun 2



2018s Total War innslag allerede: denne gangen det nesten 7 år gamle Shogun 2. Civ-aktig kart med civ-aktige handlinger som bybygging og diplomati, RTS i slag, samme prosedyre som alltid. Denne gangen satt til 1500-tallets Japan akkuratt som det første spillet i hele serien. Sammen med det første spillet i serien er dette det mest begrensa i omgang; både når det gjelder hærer og i område. Hærene består av bønder (Ashigaru) og samuraier - Ashigaru billige og kjappe å bygge, samuraier dyre, treige å bygge men åpenbart høyere kvalitet. Teknisk sett er det krigermonker også som en mellomting mellom de to, uten rustning men minst like gode som tilsvarende utstyrte samuraier på andre områder. Kartet er ikke veldig svært (tross alt kun Japan), og siden det er øyer er det mye kyst, en del fjell og lite rom for å manøvrere på land, så båter er superviktige hvis man vil utamanøvrere noen - og i det hele tatt komme til enkelte deler av kartet. Båtene er mer fancy enn jeg er vant til; spillet har sjøslag som vel teknisk sett kom først med Total War: Empire, men her er det såvidt jeg vet mer klossete og litt mindre mikrointensivt enn i Empire. Når man spiller kampanjen velger man en klan, som har noen spesielle traits (jeg spilte Shimazu, som hadde bedre katana-samuraier og mer lojale generaler) og åpenbart forskjellig startposisjon på kartet. Man har tech-trær og lvlinga av generaler og agenter, uten at disse var veldig forseggjorte (spesielt etter å ha spilt Total War: Warhammer) og i det hele tatt er vel klanvalg mest et valg over startposisjon og en boost av de troppene man liker mest heller enn store gameplayforskjeller.

Mange av gledene i spillet kommer i starten; spillet er fint innpakka både på hvordan kartet ser ut, musikken og selv lasteskjermene med haikuer og noe som kunne vært kunst fra tidsperioden. Slagene føles veldig strategiske siden det er samme typer enheter på begge sider som gjør at riktig bruk og sammensetning av hæren krever litt tanker heller enn bare å spamme det beste. Karakterlvling og teching gjør også at starten av spillet føles som man har saklige valg. Stemningen er også upåklagelig hele tiden, og som storfan av settingen var det på kanten til "dette er jo bedre enn TW: Warhammer!". Valget man må ta om å importere kruttvåpen mot at kristne forkynner er også et ganske spennende valg.

Det varte ikke så lenge, siden de to klassiske TW-griefemomentene fort kom fram. AIen spesielt på kartet gikk fort over til den klassiske strategien av å prøve å ødelegge for spillern mest mulig mens de gir bort områdene sine til andre klaner. Og endgame består av at shogunen sier du er fiende av staten når du har erobra nok områder, så alle andre klaner starter krig med deg uansett (inkludert rebeller helt andre starter på kartet). Utover i spillet føltes det ut som den eneste måten å komme seg videre var å vinne et slag mot en stor fiendestack, og så blitze gjennom alle de i praksis forsvarsløse byene til de er utraderte, rince repeat med andre klaner. Når alle de andre klanene går mot deg, er fort sjøen et tapt område også - så farvel handel og inntekter fra havner, hvis det ikke er en smart måte å gjøre det på. Etter 50 slag eller noe, og alle kampene nesten føles identiske som de i starten, bare med flere tropper, setter monotoniteten inn ganske kraftig også. Det blir rett og slett et ork å spille ferdig kombinert med AI griefinga...

Morsomt i 10 timer-ish, før det ender opp akkuratt som Medieval - alt dreier seg om at det blir godt å bli ferdig.

Beste øyeblikk:
Når det går opp for en at en Light Cavalry enhet som tar 1 tur å lage og er ganske billig tar en General-enhet 1v1... Og en av disse enhetene tar ut 6 daimyoer i løpet av en kampanje...

Ingen kommentarer: