fredag 4. november 2016

The Wolf Among Us (TTG, PS4)



Noen ganger ender man opp med å kjøpe spill på salg på PS Store uten egentlig å vite noe særlig om det. Etter å ha rasende avinstallert Heroes of the Storm, fant jeg episode 1 av TTGs Game of Thrones på PS4-disken, spilte det, likte det og sjekka PS4 store for det. Men der hadde de masse TTG spill på tilbud, og å betale 25%ish for et annet av dem istedet resulterte i Wolf. Som jeg egentlig trodde skulle dreie seg om en varulv eller noe, men viste seg å være en slags prequel til DC/Vertigo tegneserien Fables. Prøvde å huske sist jeg kjøpte et spill jeg ikke visste alt om på forhånd omtrent, så dette var salig ignoranse å spille.

Alle TTG spill er bygd på samme lest mer eller mindre; man blir putta inn i forskjellige scener bygd opp på noen få forskjellige måter som i en vanlig tv-serie, eller i dette tilfellet en tegneserie. I dette spillet spiller man en karakter (Den Store Stygge Ulven, som har blitt sheriff for fabelveseners konklave i 80-tallets NY), som blir vekt en dag av at noen har kasta hodet til et kvinnelig bekjentskap på trappa. Det som følger er et noir-stil handlingsforløp, hvor de fleste personene som er med lever en dyster eksistens, er drittsekker til en viss grad og genrekonvensjoner med vold, banning og noe seksualitet som virker pressa inn bare fordi det egentlig må være med. Spillet er bygd opp av hovedsaklig 3 typer scener, som man rullerer mellom.

Den første typen scener er egentlig det jeg forbinder med TTG-spill; en mengde dialog og ting som skjer som man ikke kan påvirke - hvor av og til man kan få lov til å komme med input i samtaler som ikke nødvendigvis føles ut som har noe å si. Mer karakter/relasjonsbyggende scener enn noe annet; kanskje en annen karakter i spillet liker deg mer eller mindre, eller du får mer info om universet. Disse setter gjerne tonen for alt annet. Disse var stort interessante, men fullstendig håpløse hvis man er ute etter gameplay.

Den andre typen scener nøster opp under noir-premisset; etterforskning. Man kommer til et sted det har skjedd noe muffins, hvor man får styre karakteren litt rundt og klikke på ting man ser inntil man har klikket på nok ting til at noe gjør at man drar derfra. Det er sjelden eller aldri vanskelig å finne objektene; hvis det er andre personer på scenen man skal snakke med, føles det aldri heller som at man kunne gjøre noe som ville gjøre det umulig å fullføre. Jeg var aldri i nærheten av å sette meg fast, for å si det sånn. Disse scenene var også solide; mest fordi man kunne absorbere hvor bra spillet så og hørtes ut når man fikk boltre seg litt i de fine miljøene.

Den siste typen scener var actionscene. Stort sett slåssing, men også noe chasing. Og alltid QTE. Ingen stor fan; men spillet unngår den største synden: ha input på tidspunkter og steder som gjør at man aldri ser hva som faktisk skjer - ting sakket ned, input, fortsatte - akkuratt som det burde være. Det var ikke spesielt morsomt, men de scene som gjorde at man husket at man faktisk spilte et spill. Noen av dem var ganske morsomme også, "sluttbossen" for eksempel var veldig fancy. Disse var ok, neppe noe jeg vil huske med glede, men ganske langt fra QTE-scener fra spill som Beyond: Two Souls eller God of War 2.

Spillet består av fabelvesner som nevnt over; noe som sjeldent ga meg noe som helst. Deres menneskelige side var veldig typiske for noir-genren, så det kunne like gjerne vært et rent sånt spill for min del. Hovedpersonen selv kjenner jeg jo til, men stort sett alle skurkene var fullstendig ukjente for meg, som gjorde at jeg tok fullstendig feil når jeg skulle gjette skurk i starten. Så det ble en del wikipedia for min del. Underveis i spillet tenkte jeg "jeg burde jo nesten sjekke ut tegneserien, for dette var litt interessant" - men etter ferdig spilling sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har vokst opp feil sted eller ikke blitt opplyst nok på eventyrskikkelser til å være i målgruppen.

Spillet var også en god kilde til Trophies; majoriteten fikk man bare av å spille, og med litt research før første spilling eller andre er å få alle rimelig trivielt.

Var det verdt å spille? Ja, selv om det hadde vært greit med noen andre gameplaymekanikker.

Verdt å spille igjen? Tilsynelatende - hvis man bare vil eksperimentere på hva dialogmulighetene hadde å si og sånt er det en del å gjøre annerledes. Men mysterie-biten er jo brukt opp etter første gjennomspilling, så tja.

Ingen kommentarer: