mandag 10. juli 2017

Diablo 2: Lord of Destruction (PC)



Nesten siden Diablo 3 kom ut har jeg spurt meg selv "hvorfor spiller jeg ikke Diablo 2 istedet?" Mest fordi selve gameplayet i D3 ikke er fryktelig engasjerende. Så saklig lvling, mer saklig krav til posisjonering og mer sjel i nesten alt fristet veldig selv om spillet jo har blitt urgammelt.

Konseptet er jo i grunn det samme som Diablo 3. Man moser monstre i et relativt høyt tempo, lvler opp for å få skills og forsøker å få bedre utstyr. Men detaljene er ganske forskjellige i nesten alle aspekter av spillet... Det første som slo meg var hvor forskjellige monsterne var fra hverandre, etter at nesten alle fantasy rpg spill har gjort at det eneste som skiller dem er utseende de siste 10 åra. Fallen oppfører seg helt forskjellig fra yetier som er forskjellige fra spearladies. Det er utrolig deilig å måtte konstant tilpasse seg monsterne i sånne spill i forhold til bare "melee/ranged" og om de har fått noen random ekstra evner fordi de er named eller noe sånt. Det samme gjelder skills; det føles ut som det er langt mer forskjell på hvordan man spiler karakteren avhengig av hva slags skills man velger og utstyr man har enn i D3 for eksempel. Det er rett og slett en enorm forskjell i gjenspillsgrad i dette i forhold til Diablo 3.

Men likevel har det ikke endt opp med å fenge meg - jeg har faktisk spilt mer Diablo 3 enn dette mens jeg har forsøkt å komme meg gjennom det, som er noe ironisk. Den største greia har noe med hvor mentalt tilstede man må være. Mens man kan operere med en nesten fraværende mental tilstand i D3 (og WoW og en del andre mmoer for eksempel), må man konstant være årvåken i D2. Det gjør at spillene rett og slett ikke overlapper på hva slags underholdningsaspekt de skal oppfylle. Jeg kan se serie, film eller snakke med folk mens jeg spiller D3 - i D2 kreperer jeg med en gang jeg prøver å multitaske. Og når man liker spille hardcore... Så hele gjennomspillingen følte jeg at like gjerne kunne spilt Bloodborne eller Dark Souls istedenfor, som tross alt er mye av det samme bare med mer moderne løsninger. Det at inventory-løsningen hvor det knapt er plass til noe, så monsterknusinga enten blir oppstykket masse eller man bare dropper å samle gull. Det blir lissom enten små farmruns eller dropper en stor del av spillet for å få kjappere progresjon. Det faktum at når man spiller softcore får man en bonus "må rydde inventory" etter at man har plukka opp liket sitt gjør ikke at jeg synes spillet er noe festligere. Gud bedre jeg hater inventorymanagement... Det at en del monstre har forferderlig irriterende movesets eller rett og slett blir immune til alt du kan gjøre som en enkelt karakter som fører til slutt/start lasting over en lav sko på nightmare/hell er ikke spesielt morro heller.

Så mens spillet forsåvidt fortsatt er et veldig bra spill, blir det rett og slett utkonkurrert på forskjellige måter av sin oppfølger (som er bedre på å være latskapsvennlig) eller andre action-rpger som krever mental tilstedeværelse men ikke har disse irriterende aspektene som man har gått bort fra i nyere tid.

Overall: Fortsatt grunnleggende bra, men har noen fryktelig irriterende elementer.

Sansynligheten for omspill: Sikkert, når nostalgibrillene dukker opp igjen...

tirsdag 30. mai 2017

Street Fighter V (PS4)



Som med hver gang det kommer ut et nytt Street Fighter spill var jeg sinnsykt hypa opp til dette kom ut. En av greiene er at slåssespill gjerne blir så bloata ut med en million karakterer og avskrelling av casuals jo lenger et spill har vart. Jeg prøvde ikke SF IV på nett før det hadde gått 3 år etter release, for eksempel. SF V er fortsatt 2d og 1v1, med en del av de samme karakterene som har vært i serien fram til nå, pluss noen nye. Man vinner fortsatt ved å kunne kombinasjoner og special moves, samt å kunne lese av hva motstpiller gjør for å gjøre mottrekk. Det er er vel ikke mer avansert enn det...

Det største plusset med spillet var at det var enklere å komme inn i enn de fleste andre. Føltes ikke som jeg måtte kunne et enormt register av komboer og moves for å kunne spille online eller mot AI for eksempel. Så når spillet kom ut, var det for eksempel veldig mange som var på mitt nivå, og som lærte i samme tempo så andelen kamper mot folk som var bra, var massiv. Det var rett og slett sinnsykt morro å spille. Siden andelen Ryu/Ken kloner var på et minimum ble det heller ikke ensformig matchmessig. Animasjonene i spillet er også en fryd for øyet.

Det største problemet spillet har har også blitt et meme; det var kvartferdig ved release. Ingen historiemodus som ikke var latterlig små karakterhistorier, ingen arkademodus, ikkeno ingame shop med valøren spiller skulle bruke og ingen saklig tutorial. Mens de har lagt til en del av dette siden release, er spillet fortsatt ganske fattig på ting å gjøre hvis man ikke spiller online eller mot venner på samme konsoll. Survival mode er fullstendig usaklig, historiemodusen er enten altfor lett eller utrolig cheap. Og ikke minst er det mye med presentasjonen som er veldig... merkerlig. Musikken har ingen høydepunkter (bortsett fra kanskje Chun Lis klassiske remix) og karaktermodellene går fra ok til utrolig teite. Ken ser ut som han har en mopp på hodet istedenfor hår. Plenty av karakterene ser ut som de har innlagt plastikk på plastikk istedenfor muskler. Mens animasjoner og sånn egentlig er upåklagelig, har art direction virkerlig vært latterlig her i forhold til tidligere. Synes fortsatt SF IV og tilogmed SF III ser bedre ut i kraft av ren art direction, noe som er litt rart - men Mass Effect holder jo på med den samme grauten, så er vel ikke fremmed om dagen. Sist men ikke minst er lasteskjermene nesten uutholdelig lange; en dag jeg spilte masse kamper tima jeg det til at jeg brukte mer tid på lasteskjermer enn faktisk spilling. Og det er vel ikke noe jeg har vært borti på veldig, veldig lenge.

Likevel kunne jeg nok spilt spillet masse, hadde det ikke vært for hvor vanskelig det har blitt å få spilt kamper for en person som ikke aktivt prøver å bli veldig mye bedre. Jeg har vel ikke spilt en saklig kamp på de siste 50 rundene; blir enten knust eller det virker som jeg spiller mot noen som nettopp har lastet ned spillet. Jeg KUNNE ha aktivt prøvd å bli bedre, men å pugge frame data, bedre komboer, optimal spacing og bevegelser i forskjellige matchups interesserer meg ikke så vanskelig Capcom har gjort det å lære det.

Eller så har jeg egentlig vært lei slåssespill i over et tiår, men har bare ikke innsett det og dermed ikke har motivasjonen til å ta i et tak pga det...

Overall: Bra, men stygt spill med lite innehold.

mandag 29. mai 2017

Diablo 3: Ultimate Evil Edition (PS4)



Jadda, spillet jeg "slakta" to ganger til PC, kjøpte jeg til PS4 også... Unnskyldningen var vel tilbud, og at jeg trengte noe å spille ved insomniatendenser eller ved tilfeller hvor jeg ikke var mentalt tilstede og ikke klarte å gjøre noe annet.

Spillet har endret seg noe selv fra sist gang jeg spilte, selv om kjernen fortsatt er å slakte monstre og ta tingene deres. De har dytta inn hovedsaklig to ting som gjør at spillet potensielt er en evighetsmaskin siden sist jeg spilte: greater rifts og sesonger. Greater Rifts gjør at man har noe å teste seg selv og/eller de man spiller med med gradvis vanskeligere nivåer så man hele tia har noe å utfordre seg selv på, så man ikke når et punkt hvor man har klart alt og bare farmer gear for no reason. Sesonger gjør at man kan starte fra scratch, som gjør at man får en ny sjanse til å spille med folk som er på et helt annet nivå til vanlig. Så man har mer grunn til å cycle seg gjennom de samme monsterne og områdene enda mer for at tallet på Greater Rift blir større og man får større epeen, om ikke annet.

Har egentlig kommet fram til at spillet kanskje er noe av det dårligste jeg har spilt noensinne som er pakket inn i en AAA polish som ikke har noe gamebreaking med seg. Problemet er at det hele er så... identitetsløst. Ingen av monsterne, områdene, musikken eller noe er noe som setter seg og man sier "å" til. Elites, uniques og rares av monsterne deler en felles pott med special abilites som gjør at de er spesielle, men det føles stort sett bare som en overlapp. Det er ingen fysikk i spillet; det er enten special ability cc hos monsterne ellers ingenting; det samme gjelder når man slår dem. Blir rett og slett overhodet ikke investert i hva jeg holder på med på noe vis. Det faktum at spillet fortsatt har blizzards latterlige lvling/skillsystem hvor å nå lvlcapen stort sett er en lang tutorial, og set items stort sett dikterer hva som er bra og ikke av skills gjør at det hele blir latterlig monotont. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan for eksempel wizards orker å pushe solo Greater Rifts med så banalt kjedelig det er å spille Archon over tid. Det hele er en egentlig en fadese....

Så hvorfor er det ifølge PSN/Blizzard appen det tredje eller fjerde mest spillet jeg har spilt noensinne? Mest er det pga grunnen til at jeg kjøpte det - å ha noe hjernedødt. Det er kanskje det eneste spillet jeg er fullstendig kapabel til å spille mens jeg multitasker noe annet. Telefonsamtaler, hele sesonger med serier og annet. Ligge våken til 3-4 uten å få sovne? Spill 5 minutter av dette og jeg sovner som en stein. Det er rett og slett så lite involverende at det er nyttig! Så gratulerer til Blizzard for å klare å lage noe som funker sånn.

Kanskje det verste er at jeg har alle trofeene, alle klassene på maxlevel og litt geara opp, men likevel er det ikke usansynlig at jeg likevel kommer til å bruke mer tid på det både på PC og PS4 når de slipper ut nye klasser som de tydeligvis har tenkt til nå og da framover, istedenfor å lage et nytt spill...

Overall: Det mest ræva mest spilte spillet jeg har vært borti. Også sansynligvis det spillet jeg kommer til å tenke på i alle framtid som "jeez, det var sløsing av tid det".

fredag 26. mai 2017

Tales from the Borderlands (PS4)



Nok et spill fra Telltale... Som innebærer et episodebasert spill som egentlig er en miniserie med litt dialoginput og noen QTE scener. I dette tilfellet er dette systemet brukt i settingen til Borderlands-spillene (som jeg aldri har spilt), hvor noen con-artists prøver å slå seg opp ved å svindle ansatte fra en megakorporasjon. Hvor absolutt INGENTING går som planlagt, som resulterer i en god del ganske mørke scener og en god del utrolig humoristiske.

Det beste med spillet er hvor helt sykt bra fortalt og presentert alt er. Jeg er villig til å påstå at dette spillet er det som har klart å oppfylle meningen med underholdning; framprovosering av følelser. Noen av actionscenene er helt vanvittige, flere scener var veldig søte (som jeg ikke bruker veldig ofte!), humoren var batshit crazy og det var ganske mørkt når det var mørkt. Jeg kan rett og slett ikke huske sist jeg ble like revet med av historien i et spill, eller utbrøt DETTE ER SYKT i mer enn en kampscene... I et narrativt spill no less. Mer AAA-vibber fra dette spillets musikk, stemmeskuespill og art direction enn de fleste faktiske AAA-spill der ute. Spesielt kanskje kjemien mellom karakterene som jeg ikke kan si jeg har lagt merke til i like stor grad andre steder...

Den største svakheten til spillet er fortsatt at selve spillingen egentlig ikke er veldig morsom. Å velge dialoggreier er ok, men det er forsatt minst et par ganger hvor jeg velger et valg og hva som faktisk blir sagt etterpå ikke minner noe som helst om valget. QTE i seg selv er heller ikke veldig spennende, men i det minste havner det ikke i veien for det man holder på med som mange glemmer når de lager sånt. Men pacinga blir helt off noen ganger, spesielt når man skal gå rundt i et lite område og kikke på ting. Og når det er mange sånne sekvenser i samme episode, blir det fort blech. Mens dette ikke ødela spillet eller noe, er å spille et TTG-spill til etterpå direkte uaktuelt.

Overall: Det beste narrative spillet jeg har spilt.

søndag 21. mai 2017

Pro Evolution Soccer 2016



Spilt på PS4.

En gang var jeg ferdig med fotballspill. Så var det PS Store tilbud... Gudene vet hvor mange timer senere ble dette fotballspillet jeg har spilt mest, og i bunn og grunn føles ut som den mest solide utgivelsen jeg har vært borti i sin genre. På makronivå er det veldig standard: man spiller kamper i forskjellige typer moduser som ligaer, cuper eller enkeltkamper - pluss karrieremoduser som Master League hvor man har en managerkarriere eller modus hvor man styrer en enkelt spiller gjennom en karriere.

Det beste med spillet er hvor organisk selve spillinga funker. Å gå forbi folk, spille forsvar, pasningskombinasjoner, alt er rett og slett en fryd. Dette alene sørger jo for at man spiller det lenge; resten er jo ikke så nøye egentlig. Men likevel er spesielt Master League nær perfeksjonert; jeg endte opp med å spille 6 sesonger; mengden tweaking man kan gjøre med lag over tid er utrolig givende som pause mellom kamper og gjør at å spille mot AI ikke bare er dørgende kjedelig.

Det som er ille med spillet er vel egentlig en gjenspeilning av trailern. Presentasjonen i spillet er fortsatt et irritasjonsmoment; musikken er kanskje ikke lenger dårlig heismusikk men blir fort irriterende. Menyene er litt mer flashy, men er stort sett kronglete satt opp og føles litt ut som det ikke er utvikla siden starten av 2000-tallet. Det virker rett og slett som de ikke bryr seg og ikke prioriterer det. Det samme gjelder hvordan AI spiller; litt sånn typisk japansk AI som stort sett spiller cheap på høyere vanskelighetsgrader. Det blir mindre fotballspill og mer finne ut av hva AI gjør og være cheap tilbake, som fjerner noe av fotballspillfølelsen.

Fint å ha et så bra fotballspill jeg kunne spille så mye at jeg er helt sinnsykt lei av fotballspill igjen. Jeg tipper det ikke blir mer fotballspillomtaler, så får jeg se om jeg må spise de ordene senere...

Overall: Beste fotballspill jeg har spilt, men fortsatt et fotballspill.

Stellaris (PC)



Et år på å bli ferdig med et game Stellaris sier vel sitt om hvor seigliva dette spillet er, kunne nesten la det være omtalen min om spillet.

Kort fortalt velger man en sivilisasjon (designe selv eller velge blant forhåndskonstruerte) som starter med en planet, og man skal så konkurrere ut de andre sivilisasjonene i galaksen man er i. Dette gjøres hovedsaklig gjennom å alliere seg med andre sivilisasjoner og slå sine fiender militært; win conditions er å være med i en føderasjon som eier x% av galaksens planeter, eie x% av galaksens planeter selv eller utradere alle andre. Dette gjøres ved å utforske solsystemer, bygge ut imperiet sitt og drive forskning, ha en sterk nok flåte/hær til å vinne over sine motstandere og drive med diplomati.

Det jeg likte med spillet som gjorde at jeg brukte noen hundre timer på det via "bare en runde til", var hovedsaklig forskning og micromanage planetene. Jeg spilte det nesten mer som et slags Sim City på galakseplan mer enn noe annet. Prøve å forholde seg til knappe ressurser, velge mellom forskningsalternativer og prøve å min/maxe output fra hver planet var rett og slett altoppslukende. Musikken og hvordan det ser ut var ganske herlig lenge også; inntil det åpenbart blir slitasje som med alle andre spill etterhvert. Den enorme mengden variabler gjør at jeg starter nye spill hele tiden, bare for å teste ut starttrekk selv om jeg ikke har noen intensjon om dytte inn 20-100 timer avhengig av galaksestørrelse for å bli ferdig.

Spillets store akilles var for meg rotete UI. Selv om det har bedret seg markant siden jeg startet, er det fryktelig mye elementært som ikke gir seg selv via spillet selv og tutorialen. Bosette planeter og annen ekspansjon var noe jeg måtte prøve og faile masse på selv for å finne ut hva meninga egentlig var, og hvordan det fungerte økonomisk. Å tidlig måtte stue bort planeter i sektorer som AI så kontrollere inn i clusterfucks var også et kjipt møte med virkerligheten når det var det jeg ville gjøre... Har endt opp med å konstant designe sivilisajoner som starter med flere core sector worlds bare for å ha mer å gjøre. Det verste er kanskje at det fortsatt er langt enklere å finne ut av ting her som ny spiller enn noe annet Paradox-spill hvor jeg bare har gitt opp.

Overall: Et spill som kan vare inn i evigheten.

torsdag 6. april 2017

Heroes of the Storm 1.0 (PC)



Jeg har strengt tatt allerede skrevet om dette spillet, for rundt halvannet år siden. Men siden jeg har spilt det latterlig mye siden da, det kommer store oppdateringer i april og jeg har hatt en del burnout var det et godt tidspunkt å egentlig si seg rimelig ferdig med spillet.

Spillet har ikke endret seg noe særlig siden 2015 når det kommer til hva man gjør, bortsett fra at det er lagt til et par ekstra moduser til hvordan man kan spille. Man spiller 5v5 og vinner ved å ta motstanderens core ved å mose minions, bygninger og motstanderens helter. Med kartspesifikke komplikasjoner med mercenaries og objektiver i tillegg. Ganske enkelt. VS AI har forblitt en ganske casual måte å spille på, med venner eller ukjente samtidig som man unngår at folk klikker i vinkel. Quickmatch er fortsatt stort sett et rent lotteri på hvor god matching er både på heltesammensetninger på hvert lag (selv om det tidvis er rene mirror matches) og hvor gode folk er, samtidig som mange automatisk skylder på resten av laget hvis det går dårlig. Hero League er stort sett fylt av folk som "fortjener" å være høyere enn de er, og taper med vilje etter 5 minutter fordi de ser hvor veien visstnok går. Team League har endret litt karakter; man trenger ikke lenger være 5 for å køe, men kan køe som 2 eller 3 - samtidig med at Blizzard gir ut med stæsj for å ha deltatt underveis i sesonger. Dette har gjort at det fort føles som at det er mer lagånd enn i Hero League, men det stopper ikke matchmakinga pga få som køer til å ha ville komboer med lag hvor ene halvparten av laget starter en kjeftefest underveis. De nye modusene siden 2015 er Unranked som fungerer på samme måte som Hero League/Team League med en draft hvor man velger helter, men unngår å få en offisiell rank av det. Her er det gjerne med laidback, og den modusen jeg har spilt desidert mest av. Selv om det gjerne er folk som klikker i vinkel av den minste ting der og. Den nyeste modusen er Brawl, som endrer fasong hver uke, som er fullstendig ubalansert og ment som et avbrekk fra seriøs spilling men faktisk har endt opp med en enorm mengde folk som ikke gjør annet enn å klage over den minste ting likevel. Modusene er stort sett fungerende og gir litt variert spill, selv om jeg startet å virkerlig hate å spille QM og Brawl med ubalansen og mengden toxicity som i kombinasjon gjorde det lite morro å spille. Dette endrer seg ikke i 2.0 ser det ut til. Dette har stort sett fungert greit for meg, siden man ikke er "tvunget" til å spille visse moduser for å få noe ut av spillet. Ville aldri spilt spillet hvis jeg ville prøvd å ranke opp dog, det er helt latterlig.

Selve kampene har selvsagt endret karakter pga evinnelige balanseforandringer, inkludert på hvordan selve kartene fungerer og nye kart. Dette følger stort sett vanlig Blizzardpolitikk med å ta i ganske hardt enten ved release av en helt eller uptuning senere; Samuro er kanskje det beste eksempelet som hadde en absurd winrate når han kom ut, men knapt føles som vinner lenger i en draftsetting på mitt nivå (han har derimot virket ubrukelig hele tia i competitive). Dette har endt opp med å være like kjipt som det har vært i WoW eller Diablo 2, spesielt hvis man ikke har alle heltene, har spinket og spart opp gull for å kjøpe metahelter, bare for at de blir ubrukelige neste patchdag etter et par endrede talenter. Hvis man ikke har spilt veldig lenge, spiller kun mot AI, eller brenner av masse penger eller onetricker QM er det rett og slett en pine å spille etter meta for å vinne kamper. Alt er rett og slett veldig volatilt hvis man skal tryharde, så man må legge inn absurd med timer bare for lite vinst føles det ut som. Dette endrer seg ikke når HOTS blir 2.0 ser det ut som. Dette har tidvis vært morsomt avhengig av hva slags helter som har vært meta; de gangene Blizzard glemmer seg og gir ut noe med point and click stuns i kombinasjon med grei skade er det ofte at det hele blir grusomt, men stort sett har meta vært ganske morsomt siden sist.

Det som dog endrer seg til Heroes 2.0 er grindesystemet. Mens det i 1.0 har vært et veldig simpelt system hvor man spiller kamper, gjør quests og litt anna for gull som man kan kjøpe deler av tingene i butikken med (helter, master skins, noen mounts) mens resten koster ekte penger (skins, mounts og helter hvis man heller vil kjøpe de for cash). Dette har gjort det veldig transparent; hvis noen har Lost Vikings Master Skin sier det gjerne noe om personen. Eller hvis de eier samtlige Nova-skins... Dette har konstant vært hovedmotivasjonen min til å spille - tjent gull jevnt, kjøp helt når den går ned fra startprisen, overskudd går til masterskininnkjøp. Kjøp noen skins når de havner på tilbud. Konstant noe å strekke seg etter, konstant noe å "tjene" av å spille. Samtidig som man vet hva man får. Denne modellen har fungert perfekt for meg. De skal erstatte det hele med å hive inn et tonn med for meg unyttig skrot sammen med de samme gjenstandene man kunne kjøpe for penger og gull, men fjerne en del av dem fra å kunne kjøpes for gull og cash. Som gjør at det hele blir en lotterimaskin som sikkert er bedre for både rene F2P spillere og whales. Dette skal vel ikke være en anmedelse av 2.0, men nettopp fraværet av systemet som kommer har faktisk gjort at jeg har likt spillet, og er grunnen til at jeg forlater det nå.

Favorittøyeblikkene fra spillet var stort sett Team League hvor lagfølelsen, flytende strategier og annet gjorde spillet til en endorfinmaskin. Men det var alltid gøy å spille med venner, problemet var bare at ingen egentlig gadd å spille det i lengden... :)

Overall: Topp Timesink.